Rogaland og Finnmark var fylkene i landet hvor det ble brent flest hekser. Det var biskopen i Stavanger Jørgen Erikssøn, som innførte heksebrenning i Norge.

Første heksebrenning i Sandvigå. Barbro Bjelland dømmes for trolldom og kontakt med djevelen. 

1600 tallet er hekseprosessenes tid i Europa og i Norge. Religion, blandet med overtro – rettet mot enkeltmennesker – både menn og kvinner som både i oppførsel og muntlig tale”skilte seg ut”, preget tidens tankegang . Om trolldom og kontakt med djevelen kunne knyttes til ofrene var de særlig ille ute. På 1600 tallet var forstillingen om at ”onde mennesker” ble brukt som redskap av ham svært utbredt blant befolkningen.

Lauritz C. Scavenius overtok bispestolen i 1604 og i vel 60 år fremover blusset heksebålene i Sandvika. 

Trolldomssakene ble behandlet av en verdslig domstol . I 1608-09 kjennes to ”trollkvinner” fra rettsprotokollene. ”Singkli- Karen og Anne Matsdatter var anklaget. Sistnevnte måtte gjennomgå den fryktede vannprøven. Bundet på hender og føtter og med et tau rundt livet ble hun kastet i vannet. Om kroppen sank var hun uskyldig. Om hun fløt var dette et tegn på skyld. Begge ble funnet skyldig og henrettet. 

I 1622 ble Barbro (Barbra) Bjelland ble fengslet og plassert i rådstuearresten. Og beskyldt for å ha svoret seg til djevelen. Her gjennomgikk hun de såkalte ”pinlige forhør” som innebar både forsøk på å overtale henne til å innrømme skyld, og tortur når dommerne ikke var fornøyd med svarene. Et viktig mål under slike forhør var gjerne å få den mistenkte til å oppgi navn på andre menn eller kvinner som også kunne knyttes til heksekunster.. Ofte ble nok denne hensikten oppnådd under de fryktelige pinslene, og kanskje var det uskyldige uvenner eller fiender av den fengslede som var mest utsatt. Slik kunne en heksepross utløse mistanker mot flere personer.

«Johanne Pedersdatter (født ca. 1583, død 1622) ble brent som heks i Sandviken ved Bjergsted i Stavanger. Trolldomssaken mot henne er omtalt i Stavangers rettsprotokoller fra 1622 og i boken Hans Eivind Næss Med bål og brann, Universitetsforlaget, Oslo. Johannes skarpe tunge og harde ord var gått utover både en tjenestepike, en prestekone, en medarving, en kremmer og andre. Uhell, sykdom og ulykker som rammet disse, til dels flere år senere, ble påstått å skyldes Johannes trolldomskunster. Dette fattet retten tiltro til.

Johanne var gift med borgeren Simon Jacobsen i Stavanger. De var foreldre til Jørgen Simonsen (1612–1692) som ble prest i Visseltofta, Skåne, Sverige. Fra ham stammer både den svenske botanikeren Carl von Linné og den norske slektenWesseltoft. Jørgens sønn Simon Jørgensen Wesseltoft (død 1739) slo seg ned som kjøpmann i Skien, der han har en meget stor etterslekt idag bl.a. gjennom sønnedatteren Amborg Jørgensdatter (død 1815) gift med sagbrukseier m.m. Nicolai Benjamin Aall (død 1798) i Porsgrunn. «Kilde:https://no.m.wikipedia.org/wiki/Johanne_Pedersdatter

Kilde:https://www.trolldomsarkivet.uio.no/perl/ikos/visprosess.cgi?prosessid=348

I 1636 ble den gamle bygning tatt i bruk igjen, nå som rådhus og fengsel. Salen i byggets nordre ende ble brukt både til rådhus og til tingstue og lagtingsstue (lagmannen bodde rett overfor rådhuset). Så snart bygget ble tatt i bruk, forfalt det gamle middelalderhus i Kongsgården. Man passerte celledørene med vindusgitter på vei inn. I 1807 var det 5 ”Arrest –Kammere” i rådhusbygningen. I 1827 får vi vite at fengselet hadde fire faste og en løs seng, fire feltjern, to fotjern, en lang lenke, et håndjern, alt med tilhørende hengelås og en tommeskrue.

Barbro Bjelland ble funnet skyldig i tiltalen, og dømt til bål og brann. På vei til retterstedet i Sandviken hadde hun knapt klær på seg. 6 store båter hadde fraktet veden. Hun ble bundet fast til stigen og først pint av mestermannen. Så tente han bålet. Henrettelsen kostet 12 riksdaler.

På denne tid var Torn Søfrenson byfogd i Stavanger, og tidligere hadde han også fått 3 andre mistenkte arrestert og dømt til døden. En av ofrene denne gang var Jon Smed. Hans ”forbrytelse” var knyttet til en madlabondes anklager. Jon ble beskyldt for å ha truet bonden og ønsket ham vondt – og noe senere ble han syk Dette måtte være Jon sin skyld. Det nyttet lite at smeden nektet. Retten fant ham skyldig i trolldomskunst og mente hans ”grove forseelse kvalifiserte til bålet”.

Tysk illustrasjon av henrettelse med bål.

Kjetils Birgitte hadde i 1650 sett Fossegrimen. Et loddent og brunt troll. Hun unngikk så vidt å bli brent på bålet, men måtte rømme landet eller lide på sin hals. 

For Trog-Astri og Bergitte Tolleivsdatter gikk det verre i 1664. Trog-Astri var nok ikke så nøye med det hun sa. Hun bodde på Stranden, og var dårlig likt av mange. Et rykte fortalte at hun kunne ”litt av hvert” og hadde truet andre med vondt. Flere skulle ha blitt syke etter slike advarsler. Trog-Astri ble innkalt til forhør, og her bekreftet flere naboer at hun ble kalt en trolldjevel. Ved en anledning hadde hun sagt seg i stand til å omgjøre Stavanger til et stort hav, og plassere byens største hus på Tjæresteinen. Astri`s mann var da tilstede. Han forsto dette kunne være farlige ord, og ba henne holde munn og sa :”Det djevelen skulle fare i henne”. Da den mistenkte ble spurt om denne hendelsen svarte hun: ”Nå, men skjedde det noe ?” 

Rettsaken mot Trog-Astri ble lang . Mange vitner var innkalt, og de fleste bekreftet mistanken om hennes farlige egenskaper. En tidligere rektor ved latinskolen i byen fortalte om hennes evne til å ”forføre” mange av elevene ved latinskolen i deres umyndighet ved hjelp av trolldom. En kvinne kunne fortelle om et tørkle som hadde vært forsvunnet i 4 år, og som ble gjenfunnet etter hjelp og råd fra Astri mot betaling. Også andre hadde negative og mistenkelige opplysninger henne. 

Trog-Astri var sjanseløs. Dommen lød slik :” At hun efter Guds og menneskers lov ei kan befries, men bør at miste hendes liv og hendes boeslod til kongelig majestæt at være forfalden”. I rettsboken står det at både Trog-Astri og Bergitte Tolleivsdatter ” som for trolldom er bleven ved brand henrettet”. 

Dette årstallet – 1664, er siste gang en kjenner til dødsdom og henrettelser av trollmenn og trollkvinner i Stavanger. Fram til langt inn på 1700 tallet var det allikevel flere slike rettsaker, men uten at noen ble fradømt livet.

Tortur og henrettelsesmetoder fra 1500-tallet. Stikk av Tengler; Laienspiegel 1508, i Hekse 1979. (Erling Jensen)

I perioden 1608-1694 er 50 hekseprosesser kjent i Stavanger Amt. I Stavanger ble 12-14 skyldige brent på bålet i Sandviken.

I Norge ble 870 personer stilt for retten og anklaget for trolldom i perioden 1560–1700. 269 døds-dommer ble avsagt. Den siste henrettelsen av hekser i Norge fant sted i november 1695.

BLOKKSBERG PÅ NORSK: Domen, «Heksefjellet», mellom Kiberg og Vardø i Øst-Finnmark. Tresnitt av amtmann Hans H. Lilienskiold, 1698.

Kilder:http://www.byhistoriskforening.org/AArringer-i-byhistorien/1600/1622

https://www.erlingjensen.net/heksebrenning/

https://www.byas.no/aktuelt/i/3JQ35M/her-ble-heksene-brent-paa-baal-for-400-aar-siden

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Hekseprosessene

https://juridika.no/innsikt/jussens-helter-lagmannen-som-stoppet-hekseprosessene

Litteratur:

– Ola Aurenes. Mennesker og skjebner. 1938 

– Johannes Elgvin. En by i kamp. 1956 

– Stavanger Museum. Byhistorisk utstilling.

Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo har en unik samling av dokumentasjon om trolldomsprosessene i Norge. Samlingen består av «avskrifter av et bredt spekter av rettsdokumenter, lensregnskaper, fogde- og stiftamtmannsregnskaper, domkapittelprotokoller etc. fra 1500-tallet og inn på 1700-tallet. Avskriftsamlingen omfatter ca. 650 av de totalt ca. 900 kjente trolldomssakene fra denne perioden».

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Johanne_Pedersdatter